Krigslyrikk og krigsdiktning

"Til ungdommen" av Nordahl Grieg

"Til ungdommen" er et dikt skrevet av Nordhal Greig. Dette diktet virker som om det kanskje henvender seg til de unge som kjemper for landet sitt. Grunnen til at det virker slik er fordi i diktet står det skrevet:

"For all fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!"

Jeg syntes her at det virker som om dikteren henvender seg til de som er ute i krig, siden han sier "Dø om du må". I følge Nordahl Grieg virker det som om vi skal kjempe med alt vi har for å vinne over motstanderen, og at vi må gjøre alt vi kan. Budskapet i diktet til Grieg er at de unge skal ta vare på jorda, og ikke gjøre det samme som de før dem. I diktet blir det fortalt hvordan ting var før og hvordan det kan bli.

Dette diktet kan ses på som et politisk dikt i om med at vi skal kjempe for landet vårt, og ikke bruke penger på våpen, men heller bruke troen på livet vårt og på menneskets verd som våpen.

"Aust-Vågøy" av Inger Hagerup

Aust-vågøy er et kampdikt, og har en fast rytme. Jeg syntes at ord som: menn og igjen er med på å skape denne rytmen. I tillegg til slag og dag og tross og oss. De rimer på en måte, og gjør at strofene "henger sammen" på en måte. Grunnen til at det står "vi" og "oss" i disse typer dikt er fordi 

I de to siste strofene blir det uttrykket at tyskerne kom og ødela det folket hadde bygget opp og drepte de som bodde der. Og også at flere tusner står igjen etter å ha mistet kjære og nære i krig. Temaet i diktet er krig, og den konkrete hendelsen som er et motiv for dette diktet er hendelsen som skjedde på nettopp Aust-Vågøy. Det var da tyskerne invaderte Norge på en veldig voldelig og brutal måte. Og det ser vi nettopp i diktet der den første strofen starter med:

"De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen."

"Det er ingen hverdag mer" av Gunvor Hofmo

I diktet "Det er ingen hverdag mer" er det en uhyggelig stemning, og ord som jeg syntes er med på å skape den dårlige stemningen er ord som stumme skrik og sorte lik. Det gjør at det hele virker mørkt og dystert. Det sies jo i diktet at hverdagen ikke finnes mer, og den er erstattet med frykt, sorg og død. De må gjemme seg for de tyske for ikke å bli drept og de er i sorg over de kjære som de har mistet. Jeg-personen i diktet uttrykker frykt og sorg. Han er lei av å leve i frykt og vil egentlig bare ha hverdagen tilbake igjen.